Nothing lasts forever..

Dagene suser. Etter fire dager uten å få prata med med kjæresten min, så ringte han i går. Jeg ble superlykkelig over å endelig få høre stemmen hans igjen. Fikk vite at han skulle reise til Rygge i dag, og at han skulle prøve å ordne ny telefon fortest mulig. Går jo ikke an det her. Helt for jæv*** å ikke kunne skrive meldinger, og det å ikke få tak i gutten når jeg vil. For første gang i mitt liv blir jeg kjempe glad og spent hver gang et ulagra/ukjent nummer ringer, og jeg svarer uten å nøle. Det er utrolig hvor mye man kan savne én. Og hvor mye det kan gå ut over humøret. Prøver å se det positive, max en måned til vi sees igjen.

16.mai natta var det mye liv og røre i den lille bygda vår. Var innom Finland, og entur på russefesten i lysløypa. Mye folk ute må jeg si.

Er det mulig? Ja det er det. Nå skal dere høre. Jeg var på ridetur med gjengen, og telefonen ringte og ringte. Måtte bare ta den opp og sjekke hvem som ringte som en tulling. Jeg som aldri tar telefonen når jeg rir, bruker å bare la den ringe. "Ukjent nummer". Tok den likevel. Det var min kjære. Han sa at han var kommet til leiren (jeg som trodde dem skulle være der til søndag, tok visst feil), men at han hadde klart å miste telefonen sin (ikke kunne vi prate så mye der og da heller, siden vi rei på tur). Fikk jo melding av han på onsdag, om at telefonen uheldigvis var med i skauen, og at han skulle ringe meg hvis han fikk tid. Han ringte ikke, og jeg regna med at han ikke hadde tid. Istede viser det seg at han har rota den bort. Nå får jeg værtfall ikke prata med han så ofte som vi bruker å prate. Fu** this. Får håpe han klarer å ordne dette på ett eller anna vis. Neste gang han ringer, skal jeg forslå at han kjøper et simkort med kontantkort og en billig telefon. Hvis ikke, får vi skrive brev til hverandre, sånn som dem gjorde i gamle dager når gubban dro i krigen. Det hadde vært noe. Not. 

Jess.

Som dere vet, så er kjæreste i militæret, og jeg har begynt å savne han veldig nu. Grunnen er for at han er i skauen, uten telefon. Det vil si at jeg ikke får prate med han, eller sendt meldinger med han. Han skal være der en uke. Dro på mandag, så det er bare to dager igjen før jeg endelig kan se "<3 Krister" ringer, eller sender en melding. 

Må bare si at jeg savner han sånn ellers også, selv om jeg får prata med han i telefon daglig. Det er bare det at nu når jeg ikke får prate med han, at savnet blir enda større. Håper på å få tid og penger til å reise sørover igjen snart, men det blir ikke før etter eksamenstiden. Mest av alt håper jeg at han får permisjon etter den her uka, men det er så usikkert. Krysser fingrene. 

Love you alot  ♥ 

10.mai (i dag!!) - fristen for å sende vitnemål osv. til forskjellige skoler. Hva er det jeg gjør? Jo, jeg gjør det i dag, i siste liten. En utrolig dårlig uvane, som jeg skal slutte med. 

Ellers går dagene mine til skole og stall. Passer Jessie og Max til 24.mai, siden eierene har dratt på ferie. I tillegg har jeg kaninene dems her hos meg. Noe som minner meg på at jeg må rengjøret buret senere i dag. I går var det kjempe fint vær, så jeg og Lisa dro i stallen ganske tidlig, og rei Max og Jessie. 

Det var alt for nu.

Mandag er egentlig en ganske fin dag, mén skoledagen er så utrolig lang. Jeg har skole hele dagen. Resten av uka har jeg 2-4 timer skole pr dag. Kjære mandag, kan ikke du og onsdag bytte plass? Det hadde vært noe. Jeg hadde fått en roligere start på uka. Men så igjen, jeg har klart det her til nu, klarer det litt til, dessuten er det ikke mange ukene igjen før jeg er ferdig. Det er noe å se fram til. Jeg er spent på hvor jeg havner til høsten. For å si det sånn, jeg vet like lite som dere. Det sier jo litt.

Med en gang jeg setter mine bein innafor stalldøra, er det akkurat som at omverdenen blir satt på pause. Alle tanker blir igjen på utsiden. Det er bare jeg og hestene. Om tankene ikke blir igjen utfor stalldøra, så blir dem værtfall igjen på bakken, når man hopper opp på hesteryggen. Det er rart det der, men samtidig utrolig deilig. Befriende. Tror de fleste hestejenter kjenner seg igjen der.

Jeg har hatt en fin dag i dag(eller igår, siden klokka er over tolv). Dro til stallen i 14.15 tiden, og var ikke hjemme før 21.50. Var aleina de tre første timene, og det var helt greit. Trengte alenetid. Jeg og hestene. Møkka alle boksene, og henta inn Jessie. Planen var å ri, men ho hadde enda en hoven fot(ho er blitt sparka). Sto lenge og bare børsta og dulla. Herlige ponniskapning.

Når stallfolkene kom, ordna vi klar hestene. Jeg skulle ri Yr, for andre gang. En veldig søt ponni, som er litt urutinert på ridebanen(ridd på tur i 3 år). Etter at jeg var ferdig, var det eieren sjøl som skulle avkjøle ho. Da alle dro, satt jeg og Cili og shabba shit i flere tiiimer. Helt til tærne kjentes ut som istapper, da var det påtide å komme seg hjem. Fin fin stalldag!

Kaisa og Yr.

Tonje og Max.

Du føler at du har mye som skulle vært gjort, men likevel gjør du ikke det. Har ikke lyst. Vil ikke. 

Du føler at det eneste fornuftige du gjør, er å omgås med de fineste dyrene på jord, hestene. Alt det andre rundt deg får deg til å "stresse". Tenke. Som Ane skrev i et innlegg; du har lyst å klage på alt, når du har en sånn dag, men man er da voksen. Nettvett. Så da stopper jeg her. 

Missing someone isn't about how long it has been since you've seen them or the amount of time since you've talked. It's about that very moment when you're doing something and wishing they were right there with you.

Mamma bruker å sette 80 talls setetrekk på setene i bilen. Setetrekk med masse forskjellige knæsje farger. På baksetene setter ho et svart skinnsetetrekk. Klarer dere å se det for dere? Ikke noe pent syn altså. Jeg bruker å være rask med å fjerne dem. Synd jeg ikke har bilde av fargeklattene, tror de fleste hadde forstått meg da.

I og med at ho vil ha setetrekk, så har jeg kjøpt de etterlengta Super Speed setetrekkene.

Ho mor ble ganske så fornøyd, og jeg er glad for at jeg (forhåpentligvis) ikke trenger å se de gamle setetrekkene igjen.